Bli med mange familier som låser opp sine barns språklige potensial med Voiczy.
Prøv gratis i 7 dager - Avbestill når som helst
Publisert den:
Som expats som oppdrar et flerspråklig barn i Nederland, begynte vår reise med selektiv mutisme på en måte mange foreldre kanskje gjenkjenner—med forvirring og bekymring. Vår tre år gamle sønn var full av glede hjemme, pratende på tyrkisk og persisk (våre morsmål), og fylte huset vårt med historier og latter. Men i barnehagen var det som om en bryter hadde blitt slått av. Det livlige, pratsomme barnet vi kjente ble stille, og skapte en usynlig mur mellom seg selv og sine jevnaldrende.
Når vi ser tilbake, var tegnene subtile, men betydningsfulle. Mens vi først tilskrev hans stille oppførsel til typisk sjenerthet—tross alt var både min partner og jeg reserverte barn selv—var det noe annerledes med hans stillhet. Under besøk til våre hjemland så vi med undring på hvordan han forvandlet seg til et energisk, uhemmet barn rundt besteforeldre og søskenbarn. Denne sterke kontrasten mellom hans oppførsel i kjente og ukjente settinger ble vårt første hint om at vi hadde å gjøre med noe mer komplekst enn enkel sjenerthet.
Vår vekker kom under et foreldremøte i barnehagen. Etter to års oppmøte avslørte lærerne at vår sønn ikke deltok i gruppeaktiviteter eller interagerte med andre barn. Denne nyheten traff oss hardt—vi hadde antatt at han gradvis tilpasset seg og knyttet bånd. Det var da vi innså at hans avhengighet av vår tilstedeværelse for selvtillit og kommunikasjon ikke bare var en fase; det var et mønster som trengte oppmerksomhet.
Vår reise tok en meningsfull vending da sønnens barnehagepedagoger anbefalte logopedi – et konsept som var relativt nytt for oss. Gjennom denne anbefalingen kom vi i kontakt med Ms. Munisha Lieuw A Sie, en erfaren logoped som skulle bli nøkkelen til å forstå vår sønns situasjon.
Munishas grundige tilnærming innebar tre dedikerte økter med vår sønn, hvor hun vurderte hans språkferdigheter. Hennes evaluering viste at vår sønn hadde god forståelse av nederlandsk for sitt nivå – han forsto setninger på 3-4 ord og fulgte instruksjoner godt. Det som viste seg å være avgjørende, var hennes ekstra steg med å observere vår sønn i barnehagen.
Der, ved å se den sterke kontrasten mellom hans kapable språkferdigheter og hans totale stillhet i noen sosiale settinger, mistenkte hun at det vi hadde tilskrevet sjenerthet faktisk kunne være "selektiv mutisme." Dette var vårt første møte med begrepet, og det markerte et vendepunkt i forståelsen av vår sønns utfordringer.
Selektiv Mutisme (SM) er en angstlidelse preget av et barns manglende evne til å snakke i visse sosiale situasjoner, som på skolen eller i offentligheten, til tross for at de kan snakke komfortabelt i settinger der de føler seg trygge, som hjemme.
Forskning antyder at selektiv mutisme har både genetiske og miljømessige komponenter:
Det som skiller SM fra sjenerthet går dypere enn de fleste innser:
Selektiv mutisme kan betydelig påvirke et barns sosiale og utdanningsmessige utvikling hvis det forblir ubehandlet. Når jeg reflekterer over min egen barndom, tror jeg jeg personlig opplevde et visst nivå av selektiv mutisme eller sosial angst. Jeg husker at jeg i barneskolen, selv når jeg visste svarene på spørsmål, var redd for å dele dem. I noen situasjoner følte jeg meg overveldet bare ved tanken på å snakke foran noen få mennesker. Jeg kan ha holdt meg tilbake fra å danne nære vennskap fordi jeg ikke var komfortabel i miljøet eller med mine jevnaldrende.
Dette kan være historien til ethvert barn med selektiv mutisme. Det kan påvirke deres evne til å delta i klassen, få venner og engasjere seg i sosiale aktiviteter. Som foreldre bør vi strebe etter å skape et støttende miljø for å hjelpe dem med å uttrykke seg uten å legge for mye press på dem eller gjøre det å snakke til en utfordring. De vil til slutt åpne seg, spesielt etter hvert som tiden går, men det er avgjørende å søke hjelp fra spesialister på dette området.
Effektive behandlingsmetoder kombinerer ofte flere strategier:
For barn som vokser opp i miljøer der språket som snakkes hjemme er forskjellig fra fellesskapsspråket, kan forbedring av deres ferdigheter i fellesskapsspråket være en nøkkelfaktor for å overvinne selektiv mutisme. Å forbedre språkferdighetene kan øke deres selvtillit og komfort i sosiale situasjoner. Derfor bør fokuset på språkutvikling—spesielt hvis barnet viser mer alvorlige SM-symptomer på et bestemt språk—være en integrert del av behandlingsplanen.
Vår reise med selektiv mutisme fortsetter, men vi går ikke lenger i mørket. Gjennom forståelse, støtte og riktig intervensjon kan barn med SM finne stemmen sin og blomstre.
Husk: Hver barns reise er unik, men med tålmodighet, forståelse og riktig støtte er fremgang mulig. Stillheten kan brytes, ett lite skritt av gangen.
